2c) Norsk

Norsk - Hans Olav Lien

{068/17}
NV WILLATH WI SKRIVA
HO.T. JON VRGVNGEN IS.
THIT STÉT TO TEX.LAND SKRÉVEN.

Nå vil vi skrive
om hvordan det gikk med Jon.
Dette står skrevet i Texland [Texel]:

10 [TJAN] JÉR AFTER JON WÉI.BRIT WAS
KÉMON HIR THRJU SKÉPA IN.T FLI.MAR FALLA.
THAT FOLK HRIP HO.N.SÉJEN.
FON HJRA TALINGA
HETH THJU MODER THIT SKRIWEN LÉTA.

10 år etter at Jon hadde dratt vekk [1620 fvt.]
kom det fallende tre skip inn i Flímar [Vliemeer].
Folket ropte: ”Hvilken velsignelse!”.
Fra deres fortellinger hadde mora [Hellicht] latt dette bli skrevet:

THA JON ANTHA MIDDELSÉ KÉM
WAS THEN MARA THÉRA GOLA HIN VRAL FARUT GVNGEN
ALSA HI AN THÉRE KAD FON THA HÉINDA KRÉKA.LANDA NARNE FÉLICH NÉRE.

Da Jon kom inn i Middel-sê [Middelhavet]
var ryktet gått ham forut overalt av golerne [galaterne],
slik at han var ingensteds trygg på kysten av Det nære Krekaland [Italia].

HI STÉK THUS MITH SINUM FLATE NÉI LYDJA.
THAT IS. LYDA HIS.LAND.
THÉR WILDON THA SWARTA.MANNISKA FATA HJAM AND ÉTA.
TO THA LESTA KÉMON HJA ET THIR.HIS.

Han stakk således med sin flåte til Lydia [Libya],
det er Lydas land –
der ville de svarte menneskene fange og ete dem.
Til sist kom de til Đírhis [Tyros],

MEN MIN.ERVA SÉIDE
HALD OF HWAND HIR IS THJU LOFT
OLANGNE VRPEST THRVCH THA PRESTERA. {69}

men Minerva sa:
”Hold unna, for her har lufta
i lang tid vært forgiftet av prestene.”

THI KANING WAS FON TUNIS OFSTAMED.
SA WI LÉTER HÉRDON.
MEN TILTHJU THA PRESTERA EN KANING WILDE HAVE
THÉR ALDERLANGNE NÉI HJARA BIGRIP WÉRE
ALSA HÉDE HJA TUNIS TO EN GODE VPHÉJAD.
TO ARGNISSE SINRA FOLGAR.

Kongen var avstammet fra Tünis,
som vi seinere hørte;
men ettersom prestene ville ha en konge
som etter deres begrep var fullkommen,
hadde de derfor opphøyd Tünis til en gud,
til ergrelse for hans tilhengere.

AS HJA NV THIR AFTER BEK WÉRE.
KÉMON THA THIRJAR EN SKIP UTA AFTE.HODA RAWA.
NÉIDAM THAT SKIP TO FÉR WAS
KVNDON WI.T.NAVT WITTER.WINA.

Da de nå var forbi Đír [Tyros],
kom tyrerne og røvet et skip utfra baktroppen,
ettersom skipet var for fjernt,
kunne vi ikke vinne det tilbake.

MEN JON SWOR WRÉKA THÉRVR.
THA NACHT KÉM
KÉRDE JON NÉI THA FÉRE KRÉKALANDUM.
TO LESTEN KÉMON HJA BY EN LAND
THAT BJUSTRE SKRIL UT.SA.
MEN HJA FONDON THÉR EN HAVES MVDA.

Men Jon svor hevn for det.
Da natta kom,
returnerte Jon til Det fjerne Krekaland [Grekenland].
Til sist kom de til et land
som så svært skrint ut;
men de fant en havarm der.

HIR SÉIDE MIN.ERVA
SKIL BY SKIN NÉN FRÉSE TOFARA FORSTUM NACH PRESTERUM NÉDICH WÉSA
NÉIDAM HJA ALGADUR FETA ETTA MINNA.

”Her”, sa Minerva,
”skal det kanskje ikke være nødvendig med frykt for fyrster eller prester,
ettersom de alle sammen elsker feite beiter.”

THACH THA HJA INNER HAVE HLIPON
FONTH MAN HJA NAVT RUM NOCH
VMBE ALLE SKÉPA TO BISLUTA.
AND THACH WÉRON MÉST ALLE TO LOF
VMBE WIDER TO GANE.

Men da de anløp den indre havna,
fant man den ikke romslig nok
til å romme alle skipene;
og da var de fleste for slitne
til å dra videre.

ALSA GVNG JON THÉR FORTH WILDE
MITH SIN SPÉR AND FONE
THAT JONGK.FOLK TO HROPANDE
HWA WILLINGLIK BI.M SKARA WILDE.

Derfor gikk Jon – som ville av sted –
med sitt spyd og fane
og ropte til det unge folket,
hvem som frivillig ville flokkes om ham.

MIN.ERVA THÉR BILIWA WILDE DÉDE ALSA.
THAT GRATESTE.DÉL GVNG NÉI MIN.ERVA
MEN THA JONGGOSTE STJURAR GVNGON BY JON.
JON NAM THÉRE FODDIK FON KALTA AND HJRA FAMNA MITHA.
AND MIN.ERVA HILD HJRA AJN FODDIK
AND HJRA AJN FAMNA.

Minerva, som ville bli der, gjorde det samme.
Den største delen gikk til Minerva,
men de yngste sjømennene gikk til Jon.
Jon tok lampa til Kälta og hennes jomfruer med,
og Minerva beholdt si eiga lampe
og sine egne jomfruer.

BITWISKA THA FÉRUM AND HEINDA.KRÉKA.LANDUM
FAND JON SVMA É.LANDA THÉR IM LIKTE.
VPPET GRATESTE GVNG.ER {70} INNA THA WALDA
TWISK THAT BERCHTA EN BURCH BVWA.

Mellom Det fjerne og Det nære Krekaland
fant Jon noen øyer som han likte.
På den største gikk han inn i skogen
mellom fjellene for å bygge en borg.

FONUTA LITHA É.LANDA GVNGER 
UT WRÉKA THA THIRJAR SKÉPA AND LANDA BIRAWA.
THÉRVMBE SEND THA ÉLANDA EVIN BLID
RAWER É.LANDA AS JON.HIS É.LANDA HÉTEN.

Fra de små øyene dro han
ut for å hevne de tyriske skipene og berøve land,
derfor er øyene like gjerne kalt
Râwer êlanda [’Røverøyene’] som Jonhis êlanda [De joniske øyer].

THA MIN.ERVA THAT LAND BISJAN HÉDE.
THAT THRVCH THA INHÉMAR ATTIKA IS KÉTHEN.
SACH HJU THAT THAT FOLK AL JÉITA HODER WÉRON.
HJA HILDON HJARA LIF
MITH FLESK. KRUDUM. WILDE.WOTELUM AND HVNING.

Da Minerva hadde besett landet,
som av innbyggerne er kalt Attika,
så hun at hele folket var geitehyrder.
De opprettholdt sine liv
med kjøtt, urter, villrøtter og honning.

HJA WÉRON MITH FELUM TEKAD
AND HJU HÉDON HJARA SKULA
VPPA HELLINGA THÉRA BERGUM
THÉRTHRVCH SEND HJA THRVCH VS FOLK HELLINGGAR HÉTEN.

De var kledd med skinn
og hadde sine tilfluktssteder
oppe i hellingene i bergene.
Derav ble de av vårt folk kalt hellingar.

THAT FORMA GVNGON HJA VPPE RUN.
THA AS HJA SAGON
THAT WI NAVT NE TALDON NÉI HJARA SKAT.
THA KÉMON HJA TOBEK
AND LÉTON GRATE ATHSKIP BLIKA.

Først la de på sprang,
men da de så
at vi ikke traktet etter buskapen deres,
da kom de tilbake
og lot utvise stort kameratskap.

MIN.ERVA FRÉJDE
JEF WI VS IN THÉRE MINNA MACHTE NITHER SETTA.
THAT WRDE TO STADEN VNDER BIDING
THA WI SKOLDE HELPA HJAM
WITH HJARA SWETSAR TO STRIDANDE.
THÉR ALAN KÉMON HJARA BERN TO SKAKANA
AND HJARA SKAT TO RAWANA.

Minerva spurte
om vi kunne slå oss ned i minnelighet.
Det ble tilkjent under betingelse
av at vi skulle hjelpe dem
med å stride mot deres naboer,
som stadig kom for å bortføre deres barn
og å røve deres eiendom.

THA BVWADON WI ÉNE BURCH
ARHALF PAL FON THÉR HAVE.
VPPA RÉD MIN.ERVA.S WARTH HJU ATHENJA HÉTEN.
HWAND SÉIDE HJU.
THA AFTER.KVMAND AGON TO WÉTANE.
THAT WI HIR NAVT THRVCH LEST NER WELD KVMEN SEND.
MEN LIK ATHA VNTFONGEN.

Så bygde vi en borg
halvannen påle fra havna.
Etter råd fra Minerva ble den kalt Âðenja [Athen],
”for”, sa hun,
”etterkommerne bør vite
at vi er kommet hit verken av list eller for makt,
men mottatt som venner”.

DAHWILE WI AN THÉRE BURCH WROCHTON.
KÉMON THA FORSTA.
AS HJA NV SAGON
THAT WI NÉN SLAVONA HÉDE.
SINDER SOK NAVT.
AND LÉTON.T. {71} AN MIN.ERVA BLIKA.
TILTHJU HJA TOCHTON
THAT EN FORSTENE WÉRE.

Mens vi arbeidet på borgen,
kom fyrstene.
Da de nå så
at vi ikke hadde noen slaver,
likte de ikke slikt,
og lot det vises til Minerva,
ettersom de tenkte
at hun var ei fyrstinne.

MEN MIN.ERVA FRÉJA
HO BIST WEL AN THINA SLAVONA KVMEN.
HJA ANDERE.
SVME HAVATH WI KAPAD.
ORA ANNA STRID WNNEN.

Men Minerva spurte:
”Hvordan har dere så kommet over deres slaver?”
De svarte:
”Noen har vi kjøpt,
andre (har vi) vunnet i strid.”

MIN.ERVA SÉIDE.
SAHWERSA NINMAN MANNESKA KAPJA NILDA
SA NE SKOLDE NINNAN JVW BERN RAWA
AND J NE SKOLDE THÊRVR NÉN ORLOCH HAVE.
WILST THUS VSA HARLINGA BILIWA.
SA MOT.I THINA SLAVONA FRY LÉTA.

Minerva sa:
”Hvis ingen ville kjøpe mennesker,
så skulle ingen røve våre barn
og dere skulle derfor ikke ha noen krig,
vil dere således forbli våre forbundsfeller
så må dere slippe deres slaver fri.”

THAT NV WILLATH THA FORSTA NAVT.
HJA WILLATH VS WÉI DRIWA.
MEN THA KLOKESTE HJARAR LJUDA KVMATH
HELPA VSA BURCH TO BVWANDE
THÉR WI NV FON STÉN MAKJA.

Det ville nå fyrstene ikke.
De ville drive oss vekk,
men de klokeste av folket deres kom
for å hjelpe med å bygge vår borg [Akropolis],
som vi nå lager av stein.

THIT IS THJU SKÉDNESSE FON JON AN FON MINERVA.

Dette er [var] historia om Jon og om Minerva.

AS HJA THAT NW ELLA TELLAD HÉDE.
FRÉJATH HJA MITH ÉR.BJADENESSE VM IRSENE.BURCHWÉPNE
HWAND SÉIDON HJA
VSA LÉTHA SEND WELDICH
THA SA WI EFTA WÉPNE HAVE
SKILLON WI RA WEL WITHER WORDA.

Da de nå hadde fortalt det alt (sammen),
spurte de med ærbødighet om borgvåpen av jern,
”for”, sa de,
”våre fornærmere er mektige,
men hvis vi har ekte våpen,
skulle vi stå [egtl. være] dem vel imot.”

AS HJU THÉR AN TOSTEMAD HÉDE
FRÉJATH THA LJUDA JEF THA FRYA.S SÉDA 
TO ATHENJA AND THA ORA KRÉKALANDA BLOJA SKOLDE.

Da de [vi] hadde samtykket i det,
spurte folkene om Frøyas seder 
skulle blomstre i Aðenia og de andre Krekalandene.

THJU MODER ANDERE.
JEF THA FÉRE KRÉKALANDA TO THA ERVA FRYA.S HÉRA.
ALSA SKILUN HJA THÉR BLOJA.
NE HÉRATH HJA NAVT THÉR TO.
ALSA SKIL THÉR LANG OVER KAMPAD WRDA MOTA.

Mora svarte:
”Hvis De fjerne krekalandene hører til Frøyas arv,
da skulle de blomstre der;
men hører de ikke til den,
da skal de måtte kjempes lenge for;

HWAND THENE KRODER SKIL JETA FIF.THUSAND.JÉR
MITH SIN JOL OMME.HLAPA
BIFARA THAT FINDA.S.FOLK RIP TOFARA FRYDOM SY.

for krøderen skal løpe rundt med sitt hjul
i ennå fem tusen år [fram til ca. år 3400 vt.]
før Findas folk er modent for frihet.”